Alle er like
På basen deler vi de samme opplevelsene. Jeg tenker selvfølgelig på klimaet. Men la oss snakke om andre ting.
Først ser vi alle like fordi vi deler det samme utstyret. Legatet er utstyret som IPEV stiller til rådighet for året. Utstyret vårt er vårt eget. Det er spesifikt for hver enkelt jobb, og klærne er i vår størrelse (mer eller mindre), men i det store og hele deler vi de samme tingene. Så mye at det er vanskelig å finne egne klær. Dette gir oss muligheten til å klage sammen over manglene ved utstyret vårt: det er kjedelig og lite passende for kvinnene, hanskene beskytter oss ikke mot kulden, de passer ikke ordentlig osv. Vi deler også visse jobber, som er mer eller mindre like.
Vi deler også visse oppgaver, som utføres av alle. Dette er tilfellet med grunntjenesten. Grunntjeneste er en dag som er satt av til fellesskapet. Det gjøres i par. Man velger ikke partner eller dag, og det er obligatorisk. Man rengjør en del av fellesarealene, dusjene og toalettene. Vi tømmer søppelkassene. Vi dekker bord, serverer maten og vasker opp. Det er mye lettere å gjøre basistjenesten om vinteren når det er 24 personer, enn om sommeren når det er 80 personer. Det er litt ydmykende. Så det er veldig viktig at alle går gjennom det.
Å gjøre de samme eksperimentene gjør det lettere å forstå.
Alle er spesifikke
I Dumont D’Urville (DDU) er det én rørlegger, én elektriker, én snekker… Vi kan ikke fritt velge hvem vi samarbeider med. Uansett er folk kompetente på sitt felt fordi de er utvalgt til å være det. Og de er hjelpsomme, så kanskje vi også er utvalgt til å være det. Jeg vet ikke om det er det samme hvert år, men i år er gruppen veldig vennlig.
Selvhjelp
Men kompetanse er ikke nok. Ofte trengs det mer enn én person for å få jobben gjort, eller rett og slett fordi det er mindre smertefullt.
På DDU ligger bygningene langt fra hverandre. Dette gjelder spesielt for matlagrene og kjøkkenene. En gang i uken transporteres derfor matvarene i en kjede fra to forskjellige boder (-20 °C og +4 °C) til kjøkkenet. Dette kalles manip’vivre. Alle som vil, kan delta i kjeden, ellers måtte kokken og bakeren bære maten selv, noe som er umulig.
Dessuten er kjøkkenet alltid villig til å hjelpe til. Det kan være alt fra å skrelle løk til å lage en matbit eller til og med lage et helt måltid. Kjøkkenet er åpent. Det er bra for meg som elsker å lage mat, og for dem som jobber litt mindre.
Det er det samme med fuglekikkere. De trenger hjelp av mennesker, og dette gir oss muligheten til å se ville dyr på nært hold. Det er en mulighet til å gå en tur. Men noen ganger endrer spørsmålet retning. De som kommer til Antarktis, gjør det ikke ved en tilfeldighet. De elsker jobben sin. Det er lidenskapen deres. Men arbeidsmengden blir for stor. Det er her vi når grensen for gjensidig hjelp. Vi ønsker ikke at våre kolleger og venner skal komme i vanskeligheter i arbeidet sitt. Én persons feil påvirker hele gruppen. Så alle hjelper til. Men ville ikke det være et arbeid vi gjør frivillig til fordel for laboratoriene?
Assistanse og opplæring
Sophie, legen, kan ikke redde noen som er utsatt for en ulykke på DDU alene. En time i uken trener hun oss og bygger opp et lite legeteam og et lite førstehjelpsteam, som jeg er en del av.
Og det er ikke den eneste som utdanner folk. Det finnes selvsagt en interesse for arbeidet til fagfolkene rundt oss. Noen utdanner seg for eksempel innen maskinteknikk. Alle inviterer alle til å komme og se hva de jobber med. Dessuten inviterer vi meteorologer andre til å sende opp værballongene våre (bare for moro skyld), og jeg har startet meteorologutdanning (for de som er interessert).
Fellesskapsliv
Fritidsaktivitetene er også ofte kollektive. I løpet av vinteren har stuen blitt forvandlet, og spill (biljard, bordtennis, bordfotball) har overtatt plassen. Vi ser på TV-serier sammen. Vi spiller brettspill.
Og til slutt, hva ville det franske samfunnslivet vært uten en bar: «Det hvite helvete» er nå åpent hver dag. Du må betale for alkoholen, som er underlagt kvoter (som tilsynelatende er for strenge). Det er endeløse diskusjoner om hvordan man best kan håndtere alkoholen. Men jeg er ikke bekymret: Jeg må være den eneste som ikke drikker.
