Astrolabe er et militærskip som er demilitarisert for dette oppdraget mellom Hobart og Dumont d’Urville. Skipet er 72 m langt og har 8 dekk. Det er en veldig liten isbryter. Vi er rundt seksti personer om bord, inkludert et tjuetalls sjøfolk.
Til å begynne med var Astrolabe en skikkelig metall-labyrint for meg. Jeg hadde store problemer med å finne frem, og forklaringene fra mannskapet, som er svært vennlige og imøtekommende, var ikke alltid like tydelige. Men man blir vant til det etter hvert.
Rommet mitt er stort. Jeg deler det med tre andre kvinner.To av dem er forskere som jobber om bord på båten dag og natt. De står opp hver 8. time for å sende temperatursondene ut i havet. Jeg vil ikke vekke dem, så jeg drar tidlig med alt utstyret mitt for dagen og begir meg enten til møterommet til IPEV (det franske polarinstituttet) på offisersdekket eller til passasjersalongen på mellomdekket.
Gastolabe
Astrolabe er svært komfortabel. Men siden den har en flat bunn som gjør det mulig å klatre opp på isen og bryte den opp i svært grov sjø, som i Antarktis, er båten svært sløv, derav kallenavnet «gastrolabe» (puke + Astrolabe i fransk). Takk til sjøfolkene for at køyene ligger på lasteromsnivå: Du vil heller være ved foten av en metronom enn ved spissen av nålen.Vi ble umiddelbart advart og fikk utdelt et middel mot sjøsyke. Det er et plaster du klistrer på baksiden av øret, og effekten varer i tre dager. Det er noen få bivirkninger: synet kan bli uklart, og munn og bihuler kan tørke ut. Men jeg som er følsom for reisesyke, klarte meg veldig bra med plasteret og kunne nyte overfarten. Slik er det ikke for alle. Jeg vet hvor heldig jeg er.
En avstikker til Macquarie
I år tok vi en avstikker til Macquarie Island for å sette av noen australske forskere.
Manøveren ble utført i de tidlige morgentimene, og det gikk raskt. Denne australske øya er kjent for sitt biologiske mangfold. Jeg fikk se delfiner (en dag tidligere), kongepingviner og skjærfugler som svømte i flokk, en spekkhogger på lang avstand, selelefanter som sloss på stranden, kappesjekker og kjempestormfugler. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt objektivet til å ta bedre bilder.
Flokken
I dag, 10. desember, så jeg de første isfjellene, men fortsatt ingen flokk.
Først dukket det opp små isbiter, og nå blir det flere og flere av dem. De minste ser ut som plastposer som flyter på vannoverflaten.
I det fjerne skimtes et isfjell og biter av pakkis.
Så ble det ingenting. Isen brøt opp samme dag som vi ankom. Vi så aldri pakkisen i Dumont d’Urville. Det får vente til vinteren.